Det er ikke rart; jo lenger man er borte, desto mer uoverkommelig virker det første steget tilbake.
Jeg hadde jevn kontakt med en dyktig lege i over et år, og selv om hun ønsket seg tilbake til pasientene, var hun usikker på hvordan det ville bli mottatt og om noen kom til å dømme henne for hullet i CV-en.
Etter mye grubling og frem og tilbake, sa hun en dag endelig ja da jeg luftet et oppdrag for henne.
Vi presenterte henne og var ærlig om fraværet, men også om dialogen vår, og troen på at dette ville gå bra med riktige rammer. Oppdragsgiver takket ja (det er tross alt lavere risiko å leie inn via byrå: vi tar oppfølging ved eventuell sykemelding og finner erstatter om det trengs).
Før oppstart ringte hun meg flere ganger. Usikker. Nervøs. Litt spent.
Jeg hadde avtalt med oppdragsgiver at hun skulle få en rolig start for å sette seg inn i alt igjen.
To uker inn i oppdraget kom meldingen: «Takk for at dere trodde på meg før jeg gjorde det selv.»
Selvtilliten var tilbake, arbeidet ga energi igjen, og etter vikariatet kom til og med tilbudet om fast jobb.
Dette er noe av det fine med bemannings- og rekrutteringsbransjen: Vi kan være stemmen og støtten for dem som tviler, og gi en mulighet der andre ser risiko.
Har rekrutterere og arbeidsgivere et særlig ansvar for å se potensialet i mennesker som andre kanskje ville oversett?
