Bare noen måneder etter korona brøt ut, sto jeg i hvit uniform på St. Olavs Hospital i Trondheim med «sykepleier»-skiltet stolt festet i brystlomma. Kry over å ha fullført utdanningen og litt redd for å starte som sykepleier. For et ansvar!
Den første tiden var krevende, men den var også full av læring, utfordringer og mestring. Jeg hadde flinke kollegaer, og opplevde å jobbe innenfor et spennende fagfelt som aldri sto stille. Det var spennende pasientløp og tidlig fikk jeg oppleve mestringsfølelse ved at min fagkunnskap og mitt kliniske blikk utgjorde en forskjell for pasientene.
Men etter hvert som tiden gikk ble dagene stadig tyngre. Pasientene ble mer komplekse. Og bemanningen var mer sårbar. Når jeg ikke var på jobb så tenkte jeg på alt jeg måtte huske til neste dag. De gangene jeg jobbet senvakt etterfulgt av dagvakt (som dessverre skjedde alt for ofte), drømte jeg for sikkerhetsskyld om jobb i tillegg. Jeg tok ofte med meg dårlig samvittighet hjem, og kjæresten min bemerket at jeg var mer irritabel og sur enn jeg var glad.
Som sykepleier på natt jobbet jeg ofte sammen med vikarer. Mange var faglig sterke, men det er krevende å hoppe inn og ut av ulike avdelinger. Det vet jeg av egen erfaring, for jeg har også jobbet som vikar. Det er utrolig mye du skal ha oversikt over og kunnskap om. Og det krever langt mer enn en enkelt vakt å bli trygg på en avdeling.
I takt med at bruken av vikarer gikk opp, økte også ansvaret og merarbeidet for meg. Utad kunne det kanskje se ut som jeg hadde god oversikt, men selv opplevde jeg å gå på sparebluss. Alle vet at det ikke er bærekraftig over tid. Samtidig er nattevakter et isolert arbeid hvor man ser lite til andre kollegaer. Da blir det ekstra krevende å stadig skulle forholde seg til en ny person som kanskje ikke kommer tilbake neste natt.
Jeg mener ikke at man ikke skal ha vikarer, for det er helt vesentlig for å få det til å gå rundt. Problemet oppstår når mengden vikarer blir for stor i forhold til mengden faste ansatte. En må evne å tenke litt mer langsiktig. Vikarer skal være et supplement når behovet er akutt, ikke bærebjelken i driften. Hvis man sliter ut de faste ansatte med et konstant overforbruk av vikarer, ender man i en ond sirkel. Ved overforbruk risikerer man at faste blir sykmeldte eller slutter, og da blir behovet for vikarer enda større, og dermed har man startet en runddans som er meget vanskelig å avslutte.
Jeg er en del av statistikken over de som sluttet. Jeg orker rett og slett ikke å jobbe som sykepleier lenger.
Og ja, ironien er der: for nå jobber jeg i det mange omtaler som et «vikarbyrå». Men her ligger også en viktig misforståelse. For når det gjelder sykepleiere, handler jobben min først og fremst om å rekruttere til faste stillinger.
Det er lov å ha to tanker i hodet samtidig. Helsesektoren vil alltid trenge både vikarer og faste ansatte. Vikarer er nødvendige når behovet er akutt, men de kan aldri erstatte en stabil grunnbemanning.
Og nå ønsker jeg å bruke erfaringene mine til å bidra å skape mer bærekraftige bemanningsløsninger i helsesektoren!
