Dette var overskriftene som preget sommeren 2025. Jordmorkrisen ble omtalt som rystende. Fødeavdelinger var nær ved å stenge, jordmødre gråt på jobb etter altfor mange timer med overtid, og grensene for hva som var forsvarlig ble stadig flyttet.
Midt i det hele sto kvinnene som skulle føde og var i et av livets mest sårbare øyeblikk. Samtidig fantes det jordmødre som var klare til å bidra, men som ikke fikk bruke kompetansen sin.
En av dem er 28 år gamle Anna fra Tyskland. Anna har vært med på mer enn 300 fødsler, lært seg norsk og fått autorisasjon til å praktisere i Norge. Selv om behovet etter jordmødre er stort og hun ønsker seg fast stilling, står hun fortsatt uten fast jobb.
Hun er heller ikke alene. Vi får ukentlige henvendelser fra kandidater som Anna, dyktige jordmødre fra ulike land i Europa med lang erfaring, høy kompetanse og et sterkt ønske om å bidra i Norge. Dette er jordmødre som ønsker å bygge et liv her, bli værende i flere år og bidra til stabilitet og trygghet.
Derfor er det et paradoks at vi mangler jordmødre, samtidig som kvalifiserte kandidater som både kan og vil jobbe her ikke får slippe til. Når kompetansen som finnes ikke tas i bruk, er det ikke bare systemet som taper. Men også tryggheten, kontinuiteten og kvaliteten i fødselsomsorgen.
Tilbake står vi igjen med slitne jordmødre hvor mange ender med å revurdere yrket sitt. Noen slutter, og det forstår jeg dessverre altfor godt. Og hva sitter vi igjen med da? En krise og en jordmormangel som bare vil fortsette å vokse.
Forstå det den som kan.
