«På 70-årsdagen fikk jeg sparken.» Det sa en av mine vikarleger da vi tok en middag sammen forrige uke.
Hele livet hadde han jobbet som fastlege med egen liste. Han kjente pasientene sine, familiene deres og de kjente ham.
Men så kom brevet fra kommunen: Stillingen var sagt opp, og praksisen måtte selges. Reglene var klare: 70 år var maksgrensen for å ha fastlegeavtale.
Så, en torsdagskveld i vår, fikk jeg en krisemelding fra en kommune:
«Vi trenger en lege fra mandag! Må være spesialist i allmennmedisin og ha omfattende erfaring.»
Jeg sendte ut meldinger sent torsdag kveld. Så ringte telefonen:
«Hei, det er den 72-årige legen du kjenner. Jeg er klar.»
Mandag sto han på plass, med 40 års erfaring og en energi og arbeidslyst som smittet alle rundt ham. Kunden var i ekstase. Tre måneder senere er han fortsatt i samme vikariat, og alle parter er strålende fornøyde.
Denne historien er ikke unik. Vi har flere leger som blir «pensjonert» på papiret, men som fortsatt brenner for faget og ønsker å bidra.
Er aldersgrenser i arbeidslivet nødvendige, eller er de et hinder som gjør at vi mister verdifull kompetanse?
