Hittil i 2022 har vi lest gjentatte ganger at vi mangler over 6000 sykepleiere i Norge og at flere og flere forlater yrket. Som mange andre før meg har påpekt, går dette utover både pasienter og de sykepleierne som velger å bli i yrket. Beslutningstakerne i sykehus og kommunehelsetjenesten forsøker tilsynelatende å komme dette til livs. Men hvorfor lykkes de ikke?
Kommentar av Charlotte Bamrud
Det meldes at så mye som én av fem slutter i jobben som sykepleier etter kun få år. Når det i tillegg ikke utdannes nok sykepleiere, er den åpenbare konsekvensen at det vil bli økende mangel på sykepleiere. Tallene indikerer at vi vil mangle nesten 30 000 sykepleiere i 2035.
For å løse dette har både politikere, ledere, helsetopper og fagforeninger sett på ulike alternativer. Blant annet har de blitt enige om at det utdannes for få sykepleiere og at dette påvirkes av et for lavt antall praksisplasser. Det er behov for flere praksisplasser til sykepleierstudentene, men hvordan skal de få en god praksis når det ikke er nok sykepleiere på vakt til å bistå og lære opp studentene?
Den generelle mangelen på sykepleiere i sykehus og kommuner løses i dag med vikarer fra både inn- og utland. De leies inn for å slukke akutte branner over kortere tidsperioder. Flere nevner også muligheten for å ansette pensjonister i ferier. Disse kortsiktige løsningene stagger de mest prekære behovene og det er ikke lenger fare for liv og helse.
Allikevel så vi i sommer at tiltakene med vikarer og pensjonister ikke fungerer optimalt. Blant annet var det flere vakter hvor det ikke var sykepleier tilgjengelig og andre steder klarte de ikke å overholde akuttforskriftene sine. Når pasienter må vente uforsvarlig lenge eller ikke har tilgang på sykepleiere, blir det fare for liv og helse.
Høyere opp i systemet ser det ut til at politikere forsøker å tenke langsiktig, med løsninger som flere utdanningsplasser. Det er tydelig at kommunikasjonen med sykehus og kommune svikter. Institusjonene forsøker å rekruttere sine egne sykepleiere gjennom signeringsbonuser og lovnader om gull og grønne skoger. Allikevel uteblir de kvalifiserte søkerne. Eller søkere i det hele tatt.
Jeg snakket med en enhetsleder på et sykehus i Sør-Norge for noen uker siden som kunne si at hun hadde jobbet langt utover hva enhetsledere skal gjøre for å oppdrive aktuelle og kvalifiserte søkere. Som hun selv sa, var det tidligere et mangfold søkere og de kunne plukke fra øverste hylle. Nå måtte hun sette alle kluter til for at sykehuset i det hele tatt skal oppleves som attraktivt. I stedet for at helseinstitusjonene søker hjelp med rekrutteringen av sykepleiere til faste heltidsstillinger må seksjonsledere og enhetsledere, som allerede har sprengt kapasitet, trå til og innta rollen som hodejeger. Det er forståelig at mange da velger den enkle løsningen gjennom innleie av vikarer, så mye som 2 milliarder brukes årlig på sykepleievikarer i Norge.
Dette fører til situasjoner som flere av de norske sykehusene nå befinner seg i – de går med store underskudd. Det innføres ansettelsesstopp, innleiestopp, sosiale sammenkomster avlyses og kursing stanses. Dette er på ingen måte ideelt for de ansatte, ei er det bærekraftig for årene som kommer når vi faktisk trenger ytterligere 30 000 sykepleiere.
I rekrutteringsbransjen har vi ofte hørt at sykehusene eller kommunene ikke har penger til å ansette flere eller at de får dekket behovene gjennom allerede eksisterende avtaler. Det er ikke rart at det ikke er penger i budsjettene til nyansettelser når vikarutgiftene spiser nesten alt av midler. Behovene dekkes gjennom eksisterende vikaravtaler. Hva om helsetjenesten i Norge kunne satset på å minske behovene for vikarer? Dette er faktisk mulig. Det finnes store sykepleierressurser i EU-land som gjerne flytter permanent til Norge for å jobbe. I tillegg til arbeidskapasitet får vi da også flere beboere og bidragsytere ut til distriktene som allerede har utfordringer med fraflytting.
Jeg har ikke alle svarene, men setter spørsmålstegn ved hvorfor kortsiktige og dyre løsninger blir brukt mot et langsiktig og krevende problem. Spesielt dersom det finnes andre muligheter.